I fell in love.. And his name was London

Hun satte seg på en høy barkrakk. Veggene er mørke. Taket er mørkt. Alt er mørkt. Men på en varm måte. Taket er tapetsert med ett vakkert mønster i mørkerødt. Veggene er mørkegrønne med ett lignende, men annerledes mønster enn taket. En typisk engelsk, brun pub. Akkurat slik det skal være.



Pilsen er kald og rommet varmt. Lokalet blir fylt med britiske ord og britisk musikk. Bartenderen er i 20års alderen, langt hår, skjegg og veldig typisk britisk kledd. I hvertfall ifølge henne. Du smiler ett lurt smil ned i ølen din, mens du tenker "Fluffy". Du blir kalt "dear" og hører "cheers" oftere enn noe annet. Alle er veldig avslappet. Uansett hvor dårlig tid de har, så føler du ikke noe stress som utsondres fra andre. Stemningen er avslappende. Det er akkurat som om det ligger i luften i hele byen. Kanskje det bare er deg. Kanskje det bare er du som kan lukte det i luften.

Når du ligger på hotelrommet om natten føler du deg også helt avslappet. Du vet at London by er rett utenfor vinduet og det er som om ett varmt teppe legger seg over hjertet ditt. Velkommen hjem, er en tanke som hvisker i deg. Hjertet ditt banker i takt med byen rundt deg.

Jeg har ett behov for å reise av en grunn. Jeg trenger å oppleve verden. Finne ut hvor jeg tilhører. Jeg elsker Tigerstaden, for det er her jeg er oppvokst og har de fleste og beste minnene i livet mitt. Men det er ikke alt. Dette er hvor jeg kommer fra, men ikke hvor jeg tilhører.




Når du slår på frokost-tv tidlig om morgenen stusser du ikke over at den er på engelsk. Det er slik det skal være. Når du har fått på deg fillene og kommet deg til ett sted å spise frokost, irriterer du deg ikke lenger over at servitøren takker for alt.. Og da mener jeg alt. Men etter èn dag, begynner du selv å takke for den minste lille ting. Det mest naturlige i hele verden.

Du vet den rastløsheten jeg snakket om? Den forsvant. I hele fire dager enset jeg den ikke. Tanken på å dra tilbake til Oslo fikk meg til å bli trist. Det eneste jeg manglet i London var deg, og dere. Plutselig gikk jeg forbi ett sted som spilte en sang som fikk meg til å tenke på deg, eller hvis jeg satt på en pub kunne det plutselig bli spilt sangen som vi har spilt så mange ganger.


Livet var perfekt i London. Jeg var kommet hjem. Jeg har aldri følt meg så hjemme ett sted før. Menneskene, musikken, stedene, atmosfæren, språket, tingene, utvalget. London er byen som er akkurat det du vil det skal være. Hva enn du måtte søke, finner du der, om du leter godt nok. Å så sant, så sant.

"For alt jeg veit kan det hende du finner deg en fluffy og flytter til London.."

Har jeg ingenting å tape, ingenting å miste.. Da vet jeg hvilken by som venter på meg, som har alt dette.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits