Swim until you can't see land

I hverdagen så fylles hodet med bilder, følelser dukker opp i brystet og ordene formes til tekster så fine at de må skrives ned. Hjemme, foran tastaturet, klar til å få det hele ned, kommer det ingenting. Ordene vil ikke forme seg, og tekstene er usammenhengene, uten mening.

Dagene mine er fulle av så mye følelser. Tanker. Ord. Det er så mye jeg tenker på, så mye jeg lurer på, så mye jeg flykter fra. Rastløsheten er tilbake og alt jeg gjør er å passe på at dagene, timene og minuttene er fylte med mennesker som tar tankene bort. Som fyller dagene mine med latter, med musikk som får hjertet til  å hoppe og kyss og ett par armer rundt meg som får meg til å slappe fullstendig av. Jeg orker ikke å stoppe opp. Jeg klarer ikke å stoppe opp.

Følelser som bobler opp bare av en klem. Tårer som truer på grunn av andres sorg. Lykke som varmer på grunn av de lengre dagene, sola som skinner og gjør huden varm, og kveldene ute i hagen enten alene eller med mennesker som gjør hjerte glad. Så mye følelser.Sannheten er at jeg er lykkelig. Det er en tristhet som ligger i hjertet og jeg flykter fra mange tanker som jeg ikke orker å tenke. Men sannheten er at jeg er lykkelig. Jeg flykter ikke fordi jeg er feig eller svak, men på grunn av at jeg kommer ingen vei ved å tenke tanker flere tusen ganger. Du kommer til ett punkt hvor du må si stopp.

Og jeg har kommet til det punktet.

 

- weheartit

Things that makes me laugh at a sunday

- deviantart

These are the days we laugh our hearts out

Jeg lurer på om du kommer til å bli han når jeg skriver om deg. Jeg lurer fælt, men mest av alt prøver jeg ikke å tenke på det. Alle andre er veldig opptatt med hva statusen "oss" er, men jeg syns det ødelegger alt. Jeg liker det at du kan sende meg melding halv tre på natta og spørre om jeg blir med på noe gøy og at jeg svarer ja. Jeg liker å ligge på sofaen din med deg til sola står opp utenfor, mens vi prater dritt og når vi ikke prater lenger, så synger vi alt vi kommer på. Jeg liker at vi kan bruke hverandre som 'human blankets' når det er alt for kaldt i stua di. Det å tusle smilende hjem i ti tiden om morgenen for så å komme hjem dusje, spise og kræsje i senga, etter en lang natt med fyll, latter og minner jeg aldri glemmer.

Jeg liker det at du ikke helt vet hvor du har meg. Jeg liker det at du liker at jeg sover på brystet ditt. Jeg liker det at du kan si så mye du egentlig ikke burde si til en jente, mens jeg bare ler av det og kaller deg dust. Jeg liker at du lager nattmat til meg når vi sjangler hjem til deg midt på natten. Jeg liker det at du avbryter folk midt i setningen, for du bare må kysse meg. Jeg liker det å ligge i armkroken din mens vi ser på skrekkfilm og ler. Vi ler veldig mye. That's our thing.

Jeg liker det at vi har det så gøy. Jeg liker det at jeg har motbevist at jeg er kjedelig. Jeg liker at jeg ler så mye med deg. At jeg har det bra. At jeg smiler så mye. Jeg liker ting akkurat sånn som det er nå. Ikke satt i bås, men som er magisk.

- tumblr

Have you found your way?

Verden spinner for fort. Jeg prøver, men jeg snubler i forsøket på å holde følge. Vi alle snubler en gang i blant. Selvom beina mine ikke klarer å holde følge, så ser det ut til at tankene mine flyr av gårde med farten til resten av verden. Det går for fort. Daglig prøver jeg å komme frem til konklusjoner. Daglig mister jeg grepet om konklusjonene, hvor nye tanker tar deres plass.

Jeg nekter å la meg selv falle fra hverandre. Jeg holder igjen med alt jeg har. Fasaden har slått sprekker, og jeg gjør alt for å mure den igjen. Enkelte ting her i livet, må man rett og slett finne ut av selv. De begynner å se det. De vet. Kanskje ikke hva, men de ser fasadens sprekker.

Jeg hadde en følelse i kroppen som sa at London ville forandre ting. Jeg hadde aldri i livet trodd at det skulle snu livet mitt på hodet. Jeg har vært hjemme i èn uke nå og alt er forandret. På utsiden kan det ikke sees, for det er bak i kulissene forandringene har skjedd. Åh, som ting har forandret seg..

I know where to fly if everything goes apart

London gjorde noe med meg. Jeg har så lenge jeg kan huske vært rastløs. Rastløs etter å reise, gjøre ting, oppleve ting, se ting, finne ut hvor jeg tilhører. England er landet jeg skulle bli født i. Rastløstheten min er ikke alltid like stor, men den er alltid til stedet. Men ikke i London. Ikke la jeg merke til det heller, før jeg satt på flyet tilbake til Norge. Litt for litt kom rastløsheten tilbake. Litt for litt nærmet vi oss Norge. Litt for litt ble jeg tristere og tristere. Litt for litt snek hjemlengselen til landet jeg ikke visste var der jeg tilhørte.

Ting har forandret seg siden jeg dro til London. Verdenen min her hjemme i Oslo er blitt snudd på hodet. For en intetanende så ville de ikke kunne gjette det engang. Det er innvendig. Følelsene mine løper i kappløp med hverandre.

Men denne gangen så veit jeg at uansett hva som skjer, enten om alt går i stykker eller om alt går den veien jeg vil, så overlever jeg. Og jeg vet nettopp hvordan jeg skal overleve smerten om den måtte komme.


I fell in love.. And his name was London

Hun satte seg på en høy barkrakk. Veggene er mørke. Taket er mørkt. Alt er mørkt. Men på en varm måte. Taket er tapetsert med ett vakkert mønster i mørkerødt. Veggene er mørkegrønne med ett lignende, men annerledes mønster enn taket. En typisk engelsk, brun pub. Akkurat slik det skal være.



Pilsen er kald og rommet varmt. Lokalet blir fylt med britiske ord og britisk musikk. Bartenderen er i 20års alderen, langt hår, skjegg og veldig typisk britisk kledd. I hvertfall ifølge henne. Du smiler ett lurt smil ned i ølen din, mens du tenker "Fluffy". Du blir kalt "dear" og hører "cheers" oftere enn noe annet. Alle er veldig avslappet. Uansett hvor dårlig tid de har, så føler du ikke noe stress som utsondres fra andre. Stemningen er avslappende. Det er akkurat som om det ligger i luften i hele byen. Kanskje det bare er deg. Kanskje det bare er du som kan lukte det i luften.

Når du ligger på hotelrommet om natten føler du deg også helt avslappet. Du vet at London by er rett utenfor vinduet og det er som om ett varmt teppe legger seg over hjertet ditt. Velkommen hjem, er en tanke som hvisker i deg. Hjertet ditt banker i takt med byen rundt deg.

Jeg har ett behov for å reise av en grunn. Jeg trenger å oppleve verden. Finne ut hvor jeg tilhører. Jeg elsker Tigerstaden, for det er her jeg er oppvokst og har de fleste og beste minnene i livet mitt. Men det er ikke alt. Dette er hvor jeg kommer fra, men ikke hvor jeg tilhører.




Når du slår på frokost-tv tidlig om morgenen stusser du ikke over at den er på engelsk. Det er slik det skal være. Når du har fått på deg fillene og kommet deg til ett sted å spise frokost, irriterer du deg ikke lenger over at servitøren takker for alt.. Og da mener jeg alt. Men etter èn dag, begynner du selv å takke for den minste lille ting. Det mest naturlige i hele verden.

Du vet den rastløsheten jeg snakket om? Den forsvant. I hele fire dager enset jeg den ikke. Tanken på å dra tilbake til Oslo fikk meg til å bli trist. Det eneste jeg manglet i London var deg, og dere. Plutselig gikk jeg forbi ett sted som spilte en sang som fikk meg til å tenke på deg, eller hvis jeg satt på en pub kunne det plutselig bli spilt sangen som vi har spilt så mange ganger.


Livet var perfekt i London. Jeg var kommet hjem. Jeg har aldri følt meg så hjemme ett sted før. Menneskene, musikken, stedene, atmosfæren, språket, tingene, utvalget. London er byen som er akkurat det du vil det skal være. Hva enn du måtte søke, finner du der, om du leter godt nok. Å så sant, så sant.

"For alt jeg veit kan det hende du finner deg en fluffy og flytter til London.."

Har jeg ingenting å tape, ingenting å miste.. Da vet jeg hvilken by som venter på meg, som har alt dette.

Det er bare oppvarminga

Når verden plutselig går for fort rundt deg til at du klarer å følge etter, når hodet fylles med tanker som ikke kommer noen vei, når hjertet ditt sliter mellom å være forelsket og trist, når du har funnet en by som føles mer som ett hjem for deg enn der du kommer fra, men som er i ett annet land.. Da er det greit med dager som dette. Dager da kontoen kanskje blir tømt, men hjertet blir fyllt med lykke. Hvem har sagt at lykke ikke kan kjøpes?

Alle som kan si at de kjenner meg veit veldig godt hvem som får hjertet mitt til å banke fortere. De tre mennene som fyller livet mitt med magi, med toner så fortryllende at de ikke engang burde eksistere og med tekster som får meg til å le, gråte, ikke sove om natten, fnise og skrike-synge med. De tre, skotske mennene som har forandret mitt forhold til musikk og alt annet i livet mitt. Biffy. Magiske Biffy Clyro.

Den 22. juni skal Biffy Clyro varme opp for Foo Fighters, og jeg har nettopp bestilt billetter.




07 - A picture of you at your happiest

Jeg visste at det var ett bilde fra 2010 det måtte bli. For det har vært det beste året i livet mitt. Jeg gikk igjennom alle bildene i fra sommer. Det ene etter det andre valgte jeg ut bilder. Så plutselig gikk det opp for meg.. Selvom de andre bildene var fra den tiden jeg var superduper lykkelig, er det ingenting som kan slå dette bildet. Cindy og jeg som er på Biffy Clyro konserten her i Oslo, 20. oktober.

Det var den lykkeligste kvelden i mitt liv. Selvom jeg var ulykkelig da jeg gikk inn i lokalet, ble alt det vonde hvisket bort med en gang jeg gikk over terskelen. Alt som stod i hodet på meg var 'BIFFY!!!!!'. Hjertet banket så fort at jeg trodde det skulle banke seg igjennom brystet mitt. Hodet mitt var så grøtete av all lykkerusen at jeg trodde jeg skulle blacke ut.

Men det gjorde jeg ikke. Det var den beste musikkopplevelsen i mitt liv. Kanskje den beste opplevelsen i seg selv, jeg noen gang har hatt.

The more you love them, less you can say

Kvelden er over. Det har vært mye latter og dere har synget med på sanger som får dere til å smile bredt. Folka har vært samlet, og alkoholen fløyt. De skarpe kantene i verden er mykere, og hjertet er varmere. Men med alkoholen så fordobler tankene seg. Jo mer de varmer hjertet ditt, jo tristere blir det. Tyngden over hjertet er også dobbel så stor. Opp til flere ganger i løpet av kvelden har du ville skrike ut det som tynger deg ned. Det som holder på å kvele deg. Når du blir spurt om hva du tenker på, der du sitter å ser tankefull ut, svarer du alltid etter en liten stund, med ett lurt smil om munnen og ett blikk som forteller mer enn det ordene gjør: Ingeting, og alt.



Nok en lørdagskveld er over. Nok en fin kveld med noen av de besteste menneskene du veit om. Hjertet er lett og lykkelig. Men på en annen side er det tungt og trist. Hadde du bare vært litt mindre glad i dem, så hadde du fortalt alt. Du snur deg for å si hade. Klemmene deles ut, samt takker for kvelden. Når du trår over terskelen og går bortover gangen, snur du deg alltid tilbake i håp om håp du ikke engang kan begripe omfanget av.



Med tiden skal du forstå

Det er morsomt hvordan ting har en tendens til å løse seg selv. Du vet når du har ett problem du må løse, men ikke aner hva du skal gjøre? For det er enten eller. Du må enten handle eller la være. Tror du. Du vet når tankene dine kverulerer rundt temaet og hodet føles som grøt? Gang etter gang tenker du at det er umulig å ta ett valg. For det er virkelig umulig. Det går ikke an å velge. Tror du. Å tiden går. Helt uten at du merker det. Minuttene blir til timer, timer blir til dager. Dager blir til uker. Uker til måneder.

Tiden går. Å helt uten at du merker det, kan du se tilbake på tiden som har gått. Siden sist har du grublet like mye over samme problem. Fortsatt der hvor du startet, uten noen konklusjon. Og før du vet ordet av det går det opp ett lys for deg. For når du ser tilbake på tiden, med alle dagene, ukene, som du har brukt på å prøve å komme til en løsning, så har du levd livet..



Du har bodd hos T-bear i dager i strekk, hvor dere har sittet oppe hele natta, sett på Matrix, pilsa og funnet opp nye interne greier som får dere til å le like mye hver gang. Du har gått på jobb. Du har vært og pilsa hos T-bear hver eneste helg. Du har vært så overtrøtt at du brøyt ut i hysterisk latteranfall av at noen fniste litt.  Du har hørt på en god håndfull med Biffy som smelter hjertet ditt hver eneste gang. Du har vært med på ta av hos Torbjørn, mens resten bare ser på dere rart. Du har lekt spøkelse i gardina på IKEA med Janita og dødd av latteranfall etterpå. Du og Marte har sett på alle de rare menneskene rundt dere på Egon, og ledd av at jeg klarte å forelske meg i RYGGEN til en dude.




Med tiden har du levd livet. Det er da du skjønner at du har tatt feil hele tiden. Du trodde det var enten eller. Det du ikke visste var at det var en mellomting. At det ikke spiller noen rolle. Ikke akkurat nå. Livet ditt er bra akkurat sånn som det er. Hverdagen er fylt med de beste menneskene som får livet ditt til å bli fantastisk uansett hvor store problemer jeg enn måtte gå rundt å tenke på.

Les mer i arkivet » April 2011 » Februar 2011 » Januar 2011

Lisbeth 'Pixie'

20, Oslo

Pixie er det jeg blir kalt, hodet er fylt med drømmer og det mest magiske i hele verden er musikk, foto og Biffy, Biffy Clyro. Bandet jeg non stop snakker om, tenker på og hører på.

Arkiv

Lenker

hits